Kysten er en dominerende naturtype i Norge. Fra våre dypeste fjorder til den skjermede skjærgården går kystlinjen vår som er en av de lengste i verden, kanskje også den mest spektakulære? Vi har en historie som er preget av den og en historie å være stolte av. Vi har en gang vært en av de fremste kystnasjonene med en av de største flåtene som har noen gang sett dagslys. Det er mang en fisker som har satt sitt preg på landet og tatt sin del av slitet for å skaffe familien sin tilstrekkelig med mat den dagen.
Våre første bosettinger kom til ved havet og store deler av vår næringgrunnlag har basert seg her. En kan se på den «urnorske» fjellbonden lengst oppe i Gudbrandsdalen og lure på om det er egentlig den norske lofotfiskeren som er den egentlige urnorske, uavhengig av at han var påvirket av impulser som kystveien brakte med seg fra det fjerne utland. Det å livnære seg på slik på havet måtte være både være preget av redsel og glede. Bare i løpet av denne uken vi var på Risøya fikk vi lære det lunefulle havet litt bedre å kjenne. Været forandrer seg fortere enn en kan ane. Fra omtrent ingen vind til frisk bris i løpet av sekunder. I slike små færinger uten noen spesiell kjøl er det en opplevelse hvor en virkelig får kjenne hvilke krefter som bor både i båt og vær. En kan tenke seg hvordan det var den gangen en var nødt til å reise ut for å skaffe seg mat om ikke i uansett vær så var sjansen alltid der.  Etter å ha seilt ei uke har jeg opparbeidet meg en respekt for havet som jeg forsåvidt har hatt før men ved å seile har en ikke den kontrollen en har med motor. En seiler på naturens prinsipper ved bruk av vinden. Det er vinden som styrer og ikke mennesket. Det er jo vanvittig mange dyktige seilere som har lært seg å beherske disse men jeg tror alltid at naturkreftene alltid kan spille deg et puss. En må spille på lag med naturen og ikke mot den. Seiling er en av de følelsene som kan sammenlignes med det å sykle, klatre, band eller stå på ski. En kommer inn i sinnstemningen «Flyt» som psykologene kaller det. Selve turen fra høyskolens side var veldig bra. Det legges vekt på å utøve det en lærer. Så en blir kastet ut i båtene og blir bedt om å seile helt fra starten av. En lærer de nødvendige knutene for å rigge båtene og ved å bare prøve vil skaffe seg relevant erfaring for å kunne seile på egenhånd. En blir jo ikke akkurat utlært på ei uke, men jeg føler jeg at jeg har fått med meg det jeg trenger for å kunne prøve meg hjemme. Selv om selve kurset dreier seg om å seile på dagtid har en fått et godt innblikk i historiske begivenheter og levesett. Vi satte garn flere ganger og vi hadde beregnet to middager på fisk så det var veldig spennende. Fangsten var  varierende men vi tilstrekkelig med fisk slik at vi greide oss. 

Et av tettstedene i nærheten er jo Lyngør som en lett kan bli betatt av. Bare beliggenheten ut i skjærgården og husene men hver sin historie. De ligger nydelig plassert rundt fem meter fra kanten av sundet hvor båten ligger. Når du går i trange bakgater hvor plomme og epletrærne ligger som en portal foran deg og vinden kiler deg lett over kinnene. Jeg skjønner godt hvorfor de kommer hit. På selve Lyngør er det boplikt, noe som ikke blir overholdt i noen stor grad. Noe jeg både skjønner og synes er fryktelig dumt. Størstedelen blir brukt som sesong og fritidsboliger for det er jo et av de mest idylliske feriestedene som finnes men en burde jo bevart disse fantastiske lokalsamfunnene som ligger rundt omkring. Det å drive butikk blir ikke lønnsomt å drive når det blir så stor fraflytting det blir heller ikke andre ting. De krever en ny generasjon som er villig til å satse og skape liv i disse småforlatte stedene. Har jo en drøm om å flytte til et slikt sted selv en gang.

Dette var en tur som jeg absolut vil anbefale til alle andre. Seil tradisjonsbåter og ta vare på lokalsamfunnene er min oppfordring.