Østlandet og Telemark er ukjent for to store vestlandspatrioter som meg selv og Erlend Kløvjan Ringstad(heretter; Erlend). De endeløse dalførene som bare stabler seg bak hverandre i all evighet telte vi omtrent 9 av bak hverandre og med kikkert er vel potensialet endeløst. Planene om en slik tur ble lagt tidlig frem i studieåret om at dette var noe som måtte gjøres. I forhold til Bø er Lifjell det nærmeste «fjellområde». Jeg setter det i hermetegn for det er jo bare homper og hauger. Grunnen til at vi ville gjennomføre en slik tur var for å bli kjent med området som ligger til rette for oss rundt studiet i Bø. Som ivrige friluftslivstudenter satte vi oss ned med kartet og planla ei rute som vi syntes dekte hva vi ville se, røre og oppleve.

Tatt av Yngve Nordskag

Med planene utlevert var det straks ei helg som pekte seg ut foran de andre og vi skulle muligens få den fineste helga i manns minne iallefall i løpet av dette året. Selv om dette fortsatt var uvisst for oss var vi fortsatt gira på vår første ordentlige tur utenom studiet. Det er ikke mange studier du drar på tur til avveksling og avslapping til å dra på tur. Pakkingen ble gjort i en fei og når rutinene sitter har en vel allerede pakket sekken når en  pakker sekken til forrige tur. Med en dobbelsjekking av alt utstyret opp mot min forberedte utstyrsliste(inkl kamerautstyr) var vi klar for å ta fatt på turen. Tilfeldigvis skulle også Mikael, Heine og Mattias ut å jakte denne helga men med et litt annet utgangspunkt enn oss. Vi slengte oss med uansatt og sparte både miljøet og selv mye bry.

Det var en stund siden vi hadde gått tur med tyngre sekk så det gikk litt tid før motorene var godt i gang. Vi møtte også en lokal turglad sjel som villig viste oss noen av de beste fiskevannene i området. Om de er til å stole på er en annen sak. I tro med tradisjonen skal en vel holde de beste vannene og slukene hemmelig. Naivt, prøvde et av de og endte opp med en fin ørret så kanskje er de mer åpne på det i denne delen av landet. Fisk var det godt med rundt om i Lifjell, selv om størrelsen varierte observerte vi mange vak i løpet av turen.

Natten kom krypende på og vi trakk oss litt vest for Blomtjønna. Her sov vi med en flott utsikt over nordvest delen av fjellmassivet. Iløpet av kvelden ble det observert en mann i singlet og et bål som var tilsynelatende litt av og på nede ved et vann som lå nedenfor der vi sov. Den beste vekkerklokken i seg selv er morgensola som åpner dagen. Selv kan en ligge å snu seg litt i soveposen og drøye oppvåkningen noe og krype ut når en føler det for godt å beære nabo soveposen med sitt nærvær. Det ble ikke den tidligste starten men det ble satt pris på å nyte en god frokost og ikke stresse pakkingen mer enn nødvendig. Når bekken ble passert fylte vi våre reservoarer og lusket avgårde blandt Lifjells mange topper og hauger som sniker seg bort på vårt 1:50000 kart. Stien er jevnt over småkuppert og til tider preget av kratt og myr i de lavtliggende stedene. I solsteiken gikk vi avgårde i bar overkropp og oppbrettede bukseben. Innom Hollanseteren tok stien oss  og vi tok like godt lunch her og fikk fortalt mang en utrolig historie som inneholdt både bjørn, snøscooter, ulv og veps. Hollan er ei seter som har tradisjon fra lang tid tilbake og som en kan finne åpen i vinterhalvåret. Her blir det også opptråkket skispor.

Senere på dagen gikk vi videre mot  Øysteinnatten som er en topp på den vestre delen. Det er en av de toppene som ligger nærmest Jønnbu og skianlegget som har størst tilknytning og den mest naturlige inngangsporten for mange til Lifjell. Når vi nærmet oss dette området møtte vi plutselig mange fler som var ute å nøt fjellheimen en hva vi hadde gjort på Seljordsiden. I stedet for å slå av en prat så ble det høflig hilset og vandret videre. Denne dagen endte vi opp på enden av Skårafjell. Her la vi oss bak en stein på ei lita hylle ettersom det begynte å blåse opp etterhvert. Nede i dalen så vi at tåkehavet bredte seg. Det slukte mer og mer terreng etterhvert som mørket nærmet seg. Vinden begynte å rive på den andre siden av steinen og natten bar selvfølgelig sitt preg av dette heseblesende været som tok godt tak i fotenden av soveposen og vinkelen ble endret mer og mer med vindretningen. Aldri har det aerodynamiske vært mer i fokus enn dette. Natten var vel en av de hvor en aldri helt får en god søvn men du er i så nærkontakt med elementene at det er verdt gjespingen og de trøtte øynene i etterkant.

Siste dagen ble preget av en liten skog kombinert med asfalt transportetappe på vei ned til Bø. Det er vel ikke noe jeg anbefaler folk å gjøre men skal turen gjøres skikkelig må det ikke fires på noen momenter. Ned skulle vi og kom vi; gjennom diverse hogstfelt, sjulte stier blandt tett skog og telefonlinjer, løpende forbi biler passerende i vilkårlig retning. Men selve turen kan en anbefale. Det er mange kvaliteter og utrolig flotte fiskevann idyllisk plassert med gode sjanser for å få fisk. I utvalgte vann kan en også komme opp på halvannen kilo. Været kunne nok ikke vært bedre og dette nøt vi til det fulle. Takk til Erlend som tok seg tid til det og tro det eller ei skulle vi på allerede neste dag gå fire dager til i Lifjell med veileder.

Er ikke livet er herlig?

Det kommer en film fra turen og bilder finner dere i flickrkolonnen til høyre —>