Fjellboka.no

Alltid ute på et nytt eventyr.

This slideshow requires JavaScript.

Selv de enkleste turene krever sin mann. Det er der de fleste sliter, meg selv inkludert. Den evige dørstokkmila som finnes i alle verdens hjørner er den lengste. Jeg kjenner den godt. Jeg kjenner den inn og ut. Vi veksler mellom å beseire hverandre. Noen ganger til det bedre og andre til det verre. Selv følelsen av hvor godt det er å komme seg opp og ut kan være fraværende. Men når en først har kommet seg ut er det ikke noe bedre sted å være. Hva kan vi gjøre for å gjøre den mila så kort som mulig? Det er noe jeg ofte spør meg selv. Kan jeg ha sekken pakket klar? Kan jeg få noen til å dra meg med og motsatt? For min del er oppryddingen det jeg sliter med og føler er verst. Som akkurat nå. Midt i jobben får jeg noen godt serverte tanker som må skrives ned før det blir for sent.

Jeg, Erlend og Håkon har kommet hjem fra ei helg på Blefjell. Giret som ingen andre tar vi gjerne å svinger oss om. Ut skal vi, uansett bekostning. Impulstur kan det vel også kalles. Området blir ikke mindre valgt ut på UT.no. Mer eller mindre tilfeldig drar vi ut på det som kan bli århundrets ekspedisjon eller en godt over gjennomsnittet flott helg. Det er ikke alltid det er de lengste turene som er de fineste. Fredags formiddag våknet vi opp vel klar over at vi skal på tur. Pakker gjør vi i en fei og kommer oss avgårde. Kart og mat blir handlet på veien. Uviten om hva som venter oss henter mørket oss først. I underkant av en kilometer fra parkeringsplassen finner vi det for godt å slå leir. Lommelyktene må frem før tarpen slås opp og bålet fyres. Maten som står på menyen var ment for hjemmet men fiskekaker i ostegratinert makaroni i ostesaus med urter smaker vel så godt ute som inne. En stjerneklar kveld, sitter vi rundt bålet nok en gang og ser opp. Bålet knitrer og selv om røyken ikke helt bestemmer seg for hvilken retning er vi godt fornøyde med dagens kilometerlange strabas. Soveposene venter og natten ble lang. Kanskje litt for lang. Selv måtte jeg opp en time før de andre på toalettet. Vår natur er vår vekkerklokke. Selv om noen har holdt seg i soveposen siden kvelden forut er det noen som ikke har den samme kapasiteten.

Avgårde gikk det klokken 13:00. Sent eller ei. Nattesøvnen er vår største prioritet. Vi lusker inn i de flotte furuskoger og oppatt til Sigridsbu går ferden. Vi går etter den oppmerkede sommerruten som vi ikke ser noe til. Den er innmerket på kartet så vi prøver så godt som vi kan. Med noen avstikkere ser vi hytta. En overraskende stor med hele 26 sengeplasser. Det gikk noen røverhistorier blandt noen av gutta som delte hytta med oss om at de hadde vært  hele 40 der oppe. En hadde sovet i forsterstilling utenfor den ene soveromsdøra, sengeplass eller ei. Den velkjente hyttekosen bredte seg litt om litt etterhvert som varmen trengte igjennom veggene. Boken ble vår beste venn og underholdningskilde. Det er noe eget når en ikke har en tv eller pc å  underholde seg med. Boka får en helt annen karakter. Den liviggjøres og fantasien pleies. En velfortjent middag innkasseres før vi finner soveposene nok en gang. Nå beskyttet av fire vegger. Badet i en fantastisk solnedgang tidligere på kvelden, tar vi farvel med dagen.

På vei tilbake måtte vi ta en liten topptur. Bletoppen som den originalt er kalt ble vårt mål. Vindblåst er vel det jeg vil kalle Blefjell denne januarsøndagen. I god gammel stil startet vi fra hytten klokken 13:00. I god fart suste vi blandt daler og juv. Over frosne innsjøer og blandt stein. Noen innhentet oss og andre møtte vi først på toppen. På toppen hadde vi god utsikt. Nok en gang var det en fantastisk skue. Blandt annet kunne vi se Gaustadtoppen nærmere enn jeg har sett de før. Mer kjente Lifjell badet seg i solstråler. Litt kalde snudde vi skiene med retning nedover. Litt rustne skiferdigheter ble straks oppfrisket i en mengde med vindblåste formasjoner som gjerne kunne ligne orgeltramp. God trening for turen som vi skal begi oss ut på neste mandag. Med kjøring fra 1300 moh var det nok av tid til både straff i form av fall og belønning av tendenser til løs snø. I god behold satte vi oss i bilden og tygde godt på sjokolade som vi syntes var vel fortjent.

Takk til Erlend Kløvjan Ringstad og Håkon Strand Johnsen for en fantastisk flott tur.

4 Responses to “De enkleste turene”

  1. Mikkel Bølstad

    Oi, nå kjente jeg at det begynte å klø i turfoten :D

    Og jeg kjenner meg godt igjen med hensyn til oppryddingen, selv om vi også kan bruke fryktelig lang tid på pakkingen …

    Svar
    • Yngve Nordskag

      Tusen hjertelig takk! Ser at du har vært endel i området selv. Kan tenke meg å ta meg flere turer etterhvert i forskjellige årstider. Du har vel litt flere enn deg selv å pakke for som oftest så er vel bare sånn det er. Men inspirerende at det ikke er noen hindring. Det er flere som burde oppdage nærmiljøet i forhold til å dra på tur. Det skal ikke mer til :-)

      Svar
  2. Asbjørn

    Fint innlegg Yngve, det var verd turen tenker jeg.
    Satser på en tur med dere i Bø ila vintern, men først skal Nordmarka få gjennomgå !

    Svar
    • Yngve Nordskag

      Tusen hjertelig takk! Det var det så absolutt og det frister til gjentakelse. Det burde vi fått til i løpet av vinteren. Du er iallefall hjertelig velkommen :-)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Basic HTML is allowed. Your email address will not be published.

Subscribe to this comment feed via RSS