Turen

Jeg, Ida og Erlend hadde satte snuten mot Nissedal og Hægefjell. Verdenskjent er dalen for sine flotte svaruter i alle grader. Vi forlot den flotte innsjøen Nisser, for en 13 kilometer lang grusvei. Det var en ruvende vegg som møtte oss der inne. Hægefjell viste sine majestetiske flater. Allerede da fikk vi kjenne på spenningen som bygget seg opp til neste dag. Målet vårt var Via Lara. Vår første flertaulengders rute på naturlige sikringer. Det er en svarute som er gradert til 4+. Det vil si sånn passe lett som alle greier og helt etter vårt nivå på naturlige sikringer.

Utfordring

Å stole på seg selv og sitt eget arbeid er en utfordring. Plassere naturlige sikringer som kiler og kammer (sikringsmidler) i sprekker på vei opp virker ganske sprøtt. For du har ingen andre å skylde på.

Det vi er enige før vi starter er at vi tar ingen sjanser. Vi gjør ikke dette for risikoens skyld men for mestringsfølelse og opplevelse. Og det får en. Når en har kommet til innsteget og ser oppover på et utrolig riss. Her er det ikke mulig å ta feil. Vi setter i gang å klatre.

Klatrecamp

I klatrecampen møtte vi Kjetil og Linda. De hadde også benyttet seg av de gode prognosene på værvarselet. De hadde tidligere på dagen synfart den fine buldringen i nærheten. De la en slagplan om Sternschnuppe for dagen etterpå. Etter kveldsmat ble det en tidlig kveld. 07:00 ringte mobilen. Jeg åpnet øynene og trykte på slumreknappen etter gammel vane. Et kvarter senere forlot jeg posen. Jeg begynte på det studentbudsjettet tillater, en god porsjon havregrøt. Kan vel mildt sagt si at jeg var ganske spent. Når alle hadde inntatt frokosten med en titt på føreren begynte vi på leting etter innsteget til Via Lara.

Fjella, dei står der dei står, dei veit kor dei hører til. – Olav Duun.

Klatring i riss

Her er det ikke mulig å ta feil. Flere store riss som går parallelt med hverandre rett opp. Via Lara i egen person. Vi var klare for å komme oss i gang. I starten av Mai viste seg at smeltingen fortsatt er i full gang og at går små bekker i rissene. Dette tok vi med knusende ro. Det ble til tider bli fuktig men med tjue grader og sol påvirket ikke det humøret.

Jeg ledet første taulengde og Erlend tok neste. Slik rullerte vi hele veien opp. Ida hadde ansvaret for bildetakingen og var fornøyd med det. Med et gjennomsnitt på en time per taulengde gikk det sakte men sikkert oppover. I følge føreren skulle det gjøres på ti taulengder og 380 meter. Etter siste taulengde var tallet vårt på 5 og 1/4dels taulengde. Vi ble overrasket over å hadde toppet ut og til stor jubel. Veien tilbake gikk over toppen av Hægefjell. Turboka fikk seg noen flere signaturer og utsikt helt til Gaustadtoppen ble satt pris på i flott kveldssol.

Klatring av en slik rute gir en annerledes og kroppslig naturopplevelse. At det høres ekstremt ut for mange skjønner jeg svært godt. Men med litt forberedelser og trening kan det gjøres på en svært sikker måte. At det er en fantastisk naturopplevelse er det ingen tvil om. Utsikten er fra et perspektiv utenom det vanlige og en kommer i god kontakt med omgivelsene. Det er dessverre ikke den billigste inngangsbilletten for å drive med tradisjonell klatring men hvis en liker klatring og blir bitt av basillen så kan jeg anbefale alle å prøve i en eller annen anledning. Via Lara er iallefall en snill rute som kan være en fin å start til å klatre flere taulengder.

Takk til Kjetil og Linda for fantastisk selskap og for å vise oss innsteget til ruten.

Gå til Galleri for å se flere bilder fra turen.