På friluftslivsstudiet i Bø har vi en obligatorisk vinterferd på åttedager. Dovrefjell skulle krysses selv om værmeldingene var så som så men turen skulle ikke riktig gå som planlagt.

Vi vandrer innover på vidda med Snøhetta i tåka.

Dovrefjell og den første ulykken.

Anmarsjen gikk til tog fra Bø med et bytte i Oslo. Kongsvold stasjon ligger øde og forlatt, midt mellom Hjerkinn og Oppdal. En flott stasjon som er verdt å stoppe ved engang. Det er alltid litt rart å skulle dra ut på en tur som er lengre enn to dager. Følelsen er overveldende men også frigjørende. Det er bare deg selv som kan gjøre det og sette en stopper for det.

Vi hadde kommet godt i gang innover den første dagen. Vi våknet til strålende sol og vind. Krypende ut av teltet og ferdig pakket, ruslet vi videre med et godt tempo. Under lunchen fikk vi besøk av et redningshelikopter som spurte om vi hadde møtt noen på vei ut av området. Dette var en gruppe menn i 30 årene som var blitt meldt savnet etter de ikke hadde kommet hjem den som planlagt. Det er fint å se at det blir gjennomført slike aksjoner. Tilfeldigvis hadde vi møtt en rekke personer og en gruppe som kunne ligne på denne.

Innerst i dalen passerte vi Reinheim turistforeningshytte som ligger ved foten av Snøhetta. Vi gikk noen hundre meter videre og etablerte ny leir. Kvelden ble brukt til matlaging i telt og et forsøk på å finne rennende vann. Etter godt og vel 3 meter vertikal graving skulle vise seg om ikke umulig så ikke verdt strevet.

Teltet

Dagen etter våknet vi opp til relativt fint men skiftende vær. Det var nå vi skulle straffes for uoppmerksomhet og dårlig kommunikasjon. Planen var å se været når vi våknet. Var det fint nok skulle vi gjøre et toppstøt mot Snøhetta om ikke skulle vi bevege oss enda lengre inn i terrenget. Når vi skulle pakke sammen teltet var været relativt fint. Ingen av oss tok ansvar og organiserte sammenpakkingen og ingen så muligheten før den var over oss. I det øyeblikket så vi teltet vårt bli løftet opp og det andre teltet. Løpende etter så vi det forsvinne bortover flatene.

Lærepenge

Selv måtte jeg gjøre et forsøk på å dra etter det og vi avtalte hvordan vi skulle gjøre det før to av oss dro avgårde. Selv om det var en dal og teltet var svært synlig så vi det aldri igjen. Så jeg må gratulerer de som finner det. Forhåpentligvis i god behold. Men jeg fikk kanskje min beste lærepenge akkurat ved dette. Naturen tar aldri hensyn til deg. Den behandler alle helt likt. Dermed er det vi som må være på hugget. En kan aldri slappe helt av når det gjelder det som betyr noe som telt, mat og drikke. Uansett vær og vinter som sommer. Jeg har lært av mine feil og kommer forhåpentligvis aldri til å miste et telt igjen. Vi var heldige og ikke var langt inne i terrenget som gjorde at vi kom oss raskt og enkelt ut igjen. En spennende og lærerik helg.

Gruppa speider utover Gjevilvannet.

Det skulle ikke stoppe der. Fortsettelse følger.

Flere bilder i galleriet her.