Det alpine Norge

Etter at Widerøe satte sine hjul på bakken på Haukåsen ble det noen timer hastepreget søvn under ei dyne som ikke har vært besøkt på en liten måned. 

Det er ikke alltid at en kommer like restituert fra ferie. Ferie som i syv dager med buldring i Fontainebleau (kommer tilbake til det senere). Må vel kunne si at det er ikke akkurat feil. Reising og overnatting i en nattklubb hjelper derimot ikke akkurat på overskuddet. Inn døra, ompakking av ypperste klasse. Inn med en bag ut med en annen. Sender/mottaker, spade, søkestang, skallbekledning, ski og sko; Check, check, check, check, check og check. Så var det bare å sette seg inn i min flotte Toyota Corolla suse det avgårde mot Sunnmørsalpene.

1xeU0Lm9F6YN8_OqET8OiaXLB3HCJij0fVaTLD-Bjc0

Standalshytta ligger midt i smørøyet. Smørøyet vil her si; mellom et hav av snødekte tinder. Hytta er delt i to. På den ene delen hadde europas friluftslivsutstyrsprodusenter sin årlige fyllesamling for å utveksle ideer. På den andre delen er det en DNT hytte hvor det befant seg en svenske og oss. Etter turplanlegging og en sen middag ruslet jeg ned i bilen (En flott innredd Hiace eid av Erlend K. Ringstad og takk for lånet av den) og sov der.

– Når alarmen ringer og alt du egentlig vil er å slumre. Vinduet på bilen har stått litt åpen og du ser at det har snødd ned i skoene dine. Flott, lett og deilig nysnø. Det er da du ikke spretter opp. Men drar ned glidelåsen, ikke på en men to soveposer. Nordre Sætretind, er du klar?

20130404-IMG_3432

Vi kjører i fem minutter. Tar på oss bootsa. Jeg har som alltid ikke tatt på fellene. Erlend og Benedicte må vente noen ekstra minutter. Sola steiker, iallefall innimellom skyene. Vi labber avgårde. Det går ganske fort. Beslutningstakingen som vi sliter litt med ellers går nå knirkefritt. Vi kommer oss opp til lunchplassen uten noe mye om og men. Inntrykket er solid. Progressiv snø ned til et tykt skarelag. Ingen faretegn eller forplantningsevne i snøen. Men vi begynner å kjenne effekten av solen. Den tar og det godt i sørvendte sider. Toppstøtet gjør vi til fots. Det er mulig å stå på ski ned med det har vi ikke behov for. Fram med isøks, nå er det påtide å trosse høydeskrekk. Vi kom ikke helt opp men nært nok.

20130404-IMG_3491

Randers topp.

Dagen etter får vi besøk av Håkon Seierstun og Vegard Hillestad. Den ene på fjellski, den andre fra Sunnmøre og har vært der før. Hånda på hjertet, trasking på beina på is og frossen jord i 400 høydemeter er ikke min favoritt. Når det er passert derimot da kommer smilet på plass. Formen var ikke helt på topp, og de ekstra kiloene med tau og sikringsmidler gjorde susen. Energinivået ble farlig lavt. Lunchen og vårsola ble nytt i aller høyeste grad og påfyllet kommer godt med. På toppen møter vi flere som har løpt forbi oss. Noen setter seg så nær toppen at de ødelegger fotomulighetene. Men det obligatoriske toppbildet ble tatt og vi suste videre ned til Bladet som nå skulle bestiges.

20130405-IMG_3540På med sele og tau. Opp skulle vi og posere foran kamera. Jeg fikk æren av å lede og sette topptau. Det trengs bare et kilesett, noen kortslynger og 120 slynger til toppen. Klatringen er lett 3+/4- på gode tak hele veien. På toppen er det et lite platå som en kan stå på og posere til fotografen som tross alt er det viktigste. Klatringen skal sies at den er luftig men flott. Den er overkommelig for de fleste med litt erfaring og greier å holde hodet i sjakk. Nedturen ble en ren og skjær nytelse i litt mer nordvendte heng. Her var snøen lett og upåvirket av sola.

Og en ting er sikkert. Sunnmøre skal jeg tilbake til.

Randers 113Se bilder her!