Forberedelsene.

En vanlig fredags ettermiddag kom jeg kjørende inn i det nye shoppingmekkaet i Trondheim. I den blå multivanen (som nå offisielt har fått tilnavnet Hedgar) kjørte jeg forbi flere stressende sentre på Lade. Vi var på vei til leiligheten til min bror, Rune. Nå har kanskje ikke shoppingata så mye med Hardangervidda å gjøre men den har visse likheter og det var her det hele startet.

IMG_5682

Kartlære.

Jeg og Rune hadde siden vi var i Rondane sommeren tjuetretten planlagt en tur over Hardangervidda. Ruta som vi hadde sett for oss innebar noen meter på 1:50000 kart. Det ble i virkeligheten rundt 150 kilometer og noen av de kilometerne føltes relativt mye lengre ut enn de andre. Men når alt var ferdig pakket og med nok en dobbeltsjekk, kom taxien trillende inn på asfalten til bestilt tid. En overivrig taxisjåfør som ikke hadde så mye troa på prosjektet vårt satte oss av vi steg på nattoget til Oslo. Når påska også stiller Tokyotilstander på toget er det ikke alltid den beste oppvarmingen til å give løs på en viddetur. Men etter en klam natt og et togbytte stod vi på Finse. To menn, en pulk, to sekker, to par ski og et forrykende vær.

IMG_3659

Utfordrende vær.

Etter bretting av kart og konstatering om at været var temmelig dårlig ruslet vi likevel ut i retning mot Krækkja. Sikten var vel opp i det som populært er kalt whiteout og folk flest holdt seg innendørs. Noen spreke sjeler la likevel i samme retning som oss og i en god fart forbi oss. Jeg vi begge var litt misunnelige på smøreski og god gli i denne situasjonen. Følelsen av 8 år gamle, uglidede smørefrie fjellski på +1 grader og omslagsføre føles vel litt ut som ubeslutsom honning som enten sitter på skiva eller bestemmer seg for å bare skli av og ned i hendene på deg. Ikke den beste assosiasjon men mer en beskrivelse av en håpløs følelse.

IMG_3703 IMG_5697

Leirstemning.

I troa på at vi hadde funnet et godt leirsted for natten slo vi opp teltet. I mellomtiden slo været om og gav oss en solrik timeout som var godt utnyttet før værmeldingen meldte et show som virkelig skulle sette standarden for hva Hardangervidda kunne by på. Det er få steder med god le noe som gjør en avhengig av å bygge en god lemur for å bryte av det meste av vinden. Ut over kvelden begynte vinden og nedbøren å ta seg opp. Teltet fikk prøvd seg i forhold som det virkelig er lagd for. Søndagen ble tilbrakt i teltet på jakt etter værmeldingen på radio. Noe som viste seg å være en større utfordring enn man skulle tro. Men vi ble fortalt senere at de på Finse hadde målt kast på 31 m/s så det hadde vært virkelig ruskete denne dagen.

IMG_3840

Glade værguder.

Vi suste forbi både Krækkja og mot Stigstuv. Her tok vi natta på hytte til en forandring. Været skiftet i de etterfølgende dagene til den virkelige godsiden og vi slukte kilometer etter kilometer. Det var to slitne sjeler som slo opp leir mellom Sandhaug og Litlos og noe som skulle virkelig bli en avslappende kveld med et fyrverkeri av en himmel.

Untitled_Panorama2 IMG_3789

Sistedagssyndromet.

Sistedagssyndromet er en kjent følelse for de fleste som har vært på tur over flere dager. Den siste dagen hvor en pakker sekken litt dårligere og bryr seg ikke om hvor at ytterklærne blir litt ekstra våte, en skal jo tross alt hjem etterpå. Denne siste etappen fra Hellevassbu skulle bli litt ekstra lang og seig. Med motvind, dårlig sikt og vann som smakte cognac fra kvelden før gjorde de siste kilometerne litt ekstra seig. Men når den siste bakken ned mot Haukeliseter åpenbarer seg i tid til at vi rakk bussen. Følelsen av mestring, glede og stolthet over å ha gjennomført. En føler seg litt ekstra macho og ovenpå. En får til litt mer etter en slik tur. Veien er også målet. Selv om en kanskje ikke ser det å er det viktig å kunne nyte det hele når en er underveis.

IMG_3725 IMG_3907 IMG_3863

Se flere bilder her.